Barnehagestart i en presset sektor

Barnehagestart i en presset sektor: Hva kan vi gjøre – akkurat nå?

August markerer starten på et nytt barnehageår. Små føtter trår inn porten for aller første gang, noen med forventning, andre med engstelse – alle med behov for trygghet. Samtidig vet vi at barnehagesektoren står i en bemanningskrise, med stadig økende krav og press. Tallene er tydelige: over 270 000 barn går i norske barnehager i dag – og de trenger voksne som ser dem, hører dem og møter dem.

Men hva gjør vi når ressursene ikke strekker til? Når vi vet at systemene halter – men barna er her nå?

Når systemet ikke leverer – må vi tilbake til det som virker

Det er lett å kjenne på frustrasjonen. Mange ansatte står i spagat mellom faglig ansvar og praktiske rammer. Men i denne virkeligheten finnes det fortsatt handling vi kan ta – små grep som gjør stor forskjell. Ikke alt koster penger. Ikke alt må vente på politiske vedtak. Barna trenger oss nå.

Dette kan vi gjøre – som ikke koster noe:

Skape rom for refleksjon.
Felles refleksjon i personalgruppen gir støtte, retning og fellesskap. Når vi snakker sammen om det som skjer, blir det lettere å forstå – og å stå i det. Tankene våres er helt gratis.

Møte barnas følelser.
Når vi anerkjenner og viser forståelse bygger vi trygghet. Barn trenger at vi tåler følelsene deres, gjør vi det er vi med på å bygge robuste barn. 

Fordele ansvar.
Ingen skal måtte bære ansvaret alene. Når vi deler kompetanse og støtter hverandre, løfter vi kvaliteten sammen – og beskytter hverandre mot utbrenthet. 

Bruke tegn
Hendene våres er heldigvis gratis. Ved å bruke tegn jobber vi aktivt med både språkmiljøet og det psykososiale miljøet i barnegruppen. 

En trygg barnehagestart

Det handler om å etablere trygghet og relasjoner – både for barn og voksne. Når sektoren er presset, må vi støtte hverandre som fagpersoner og som mennesker. Barna kommer inn døra nå. Ikke neste år. Ikke etter neste statsbudsjett. Nå. Og det betyr at det vi gjør nå – de grepene vi tar, samtalene vi har, måten vi møter barna og hverandre på – faktisk betyr noe.

Det er ikke lett. Men det er mulig, selv med begrensede ressurser.