Felles språk - felles muligheter.

De voksne trenger et felles språk, for å gi barna et felles språk

Det er lett å tenke at tegn til tale kun handler om barna.

Om barnet som ikke har språk enda.
Om barnet som strever med å uttrykke seg.
Om barnet som står litt utenfor leken.

Men vi må se litt på dette:

Tegn til tale starter med oss voksne. For det er vi som skaper språkmiljøet.

Jeg møter mange barnehager som sier:

“Vi bruker tegn til tale hos oss.”

Men når vi går litt nærmere inn i det, ser vi ofte noe annet:

• Noen bruker tegn aktivt
• Noen bruker det litt
• Noen er usikre
• Og noen bruker det ikke i det hele tatt

Og da skjer det noe uheldig med språkmiljøet i barnehagen: Språket blir uforutsigbart.

For barnet betyr det:

At det samme ordet noen ganger blir støttet med tegn, mens andre ganger ikke.
At noen voksne forstår tegnene som utføres, mens andre ikke gjør det.
At det er personavhengig om barnet har tilgang til språk eller ikke.

Tegn til tale handler om forståelse, trygghet og forutsigbarhet.

Når en barnehage derimot jobber med tegn til tale som en felles praksis, skjer det noe helt annet.

Da ser vi ofte:

• At barna raskere tar i bruk tegn selv
• Støynivået senkes
• At flere barn deltar i lek og samspill
• At overgangssituasjoner blir roligere
• At personalet blir tryggere i rollen sin

De voksne trenger et felles språk
– for å kunne gi barna et felles språk.

Et felles språk må bygges og det må gjøres sammen.

Gjennom:

• felles fokus
• små, konkrete valg i hverdagen
• og ikke minst: tid til å øve sammen

For det er ikke slik at én ildsjel er nok.

Så lenge tegn til tale er personavhengig, vil det også være sårbart.

Men når det blir en del av fellesskapet, da blir det bærekraftig.

Et lite tegn – en stor forskjell
Men aller størst forskjell gjør vi når vi gjør det sammen.