Vi kan ikke spille med et halvt lag

Vi kan ikke spille med et halvt lag

Jeg var på HER Conference, og der var det blant annet representanter fra damefotballen som holdt et tankevekkende og inspirerende foredrag. En setning jeg tok med meg var:

“Vi kan ikke spille med et halvt lag.”

Denne setningen gjelder ikke bare på fotballbanen, denne gjelder også i barnehagehverdagen. Og i samfunnet for øvrig. 

Vi trenger hverandre og vi er avhengig av hverandre.
Og vi må kunne stole på at alle gjør den viktige jobben – og følger opp det som skal følges opp.

Likevel hører jeg gang på gang:
“Jeg føler meg veldig alene om å ønske å bruke tegn.”

Sånn skal det ikke være.

På fotballbanen er vi avhengige av keeper og forsvar, midtbane og spisser.
I barnehagen er vi avhengige av hele laget – daglig leder, pedagoger, pedagogiske medarbeidere og renholdere.

Hele laget trengs om vi skal bygge et felles språk.
Når noen bruker tegn til tale, og andre ikke gjør det, blir språket uforutsigbart for barnet.
Og når språket blir uforutsigbart, da blir deltakelsen det også.

Det er derfor jeg ofte sier:
De voksne trenger et felles språk for å gi barna et felles språk.

Om spissen på fotballbanen ikke er på rett plass, blir det ikke mål.
Om vi i barnehagen mangler en medarbeider, eller om en medarbeider ikke deltar i arbeidet med tegn til tale, blir det vanskeligere å komme i mål.

For vi kan ikke spille med et halvt lag.

Mentaliteten fra lagidretten er også noe jeg tar med meg:

Når vi vinner, takker vi laget. Når vi taper, analyserer vi og ser fremover.

Dette gjør vi i barnehagen også.

Når noe ikke har gått som forventet, betyr det ikke at vi har mislyktes, eller at vi skal stoppe å forsøke.
Det betyr at vi må stille oss noen spørsmål:

Hva fungerte?
Hva kan vi justere?
Hvordan går vi videre sammen?

Det er slik vi bygger kultur og det er slik vi bygger en solid praksis over tid.

Og kanskje er dette også verdt å si høyt:

Det å ikke ta en beslutning, er også en beslutning.

Når vi sier:
“Vi har ingen som trenger tegn akkurat nå”

…har vi kanskje allerede tatt et valg.

Et valg om å vente.

Men inkludering kan ikke bygges i etterkant,  den må bygges i forkant. Det er nettopp det vi gjør når vi gjør språket tilgjengelig for flere, og vi gjør det før noen faller utenfor.

Vi vinner som et lag.
Og vi taper som et lag.

Men aller viktigst:

Vi bygger et språkmiljø sammen.

Og vi kan ikke spille med et halvt lag.

Et lite tegn – en stor forskjell.