Tro på framtiden – vårt felles ansvar

De siste årene har vi sett stadig flere rapporter og statistikker som viser at utenforskapet blant barn og unge øker. Tallene forteller om barn som strever på skolen, unge som faller utenfor fritidsaktiviteter, og familier som opplever at de står alene i utfordringer som burde vært løftet av et større fellesskap. Når slike tall presenteres, er det lett å bli opptatt av prosentene, kurvene og utviklingen over tid. Samtidig er det viktig å huske at bak hvert eneste tall finnes det et barn med håp, drømmer og behov for å høre til.

Derfor leste jeg med stor interesse både stortingsmeldingen Tro på framtida – uansett bakgrunn og rapporten Barn og unge først – vårt felles ansvar. Det som traff meg sterkest, var ikke først og fremst beskrivelsen av utfordringene vi står overfor, men den grunnleggende erkjennelsen av at inkludering ikke er noe som skjer av seg selv. Dersom flere barn og unge skal oppleve mestring, tilhørighet og deltakelse, må vi som samfunn ta et felles ansvar for å bygge fellesskap som faktisk rommer mangfoldet av mennesker som lever i dem.

Som pedagog og som menneske som selv lever med en hørselsnedsettelse, kjenner jeg meg godt igjen i denne tankegangen. Gjennom livet har jeg erfart hvor avgjørende det er å bli møtt av mennesker som ser mulighetene fremfor begrensningene, og som er villige til å gjøre de små justeringene som skal til for at flere kan delta på likeverdige vilkår. Nettopp derfor mener jeg at diskusjonen om utenforskap ikke først og fremst handler om enkeltbarn som ikke passer inn. Den handler om hvorvidt vi som samfunn klarer å skape fellesskap som er store nok til å romme oss alle.

En god barndom varer livet ut

Når vi snakker om framtiden, er det lett å rette blikket mot ungdomstid, utdanning og arbeidsliv. Framtiden begynner lenge før det, den begynner i barnehagen. Den begynner i de første vennskapene. Og ikke minst begynner den i de små møtene der et barn opplever å bli sett, forstått og verdsatt.

Vi vet at barns erfaringer med fellesskap tidlig i livet har stor betydning for hvordan de senere møter verden. Barn som opplever mestring, tilhørighet og gode relasjoner utvikler ofte større tro på egne evner og muligheter. De lærer at de har verdi, at stemmen deres betyr noe, og at de har en plass blant andre mennesker.

Derfor er arbeidet med inkludering så mye mer enn et pedagogisk prosjekt. Det handler om livskvalitet. Det handler om psykisk helse og det handler om å bygge robuste mennesker som tør å delta, bidra og tro på seg selv.

Språket er veien inn i fellesskapet

Gjennom arbeidet mitt med tegn til tale har jeg blitt stadig mer opptatt av sammenhengen mellom språk og deltakelse. Når vi snakker om språk, tenker mange først og fremst på ord og setninger. Men språk er så mye mer enn det.

Språket er verktøyet vi bruker for å uttrykke tanker, behov, følelser og drømmer. Gjennom språket forteller vi hvem vi er, hva vi ønsker og hvordan vi opplever verden rundt oss. Gjennom språket bygger vi relasjoner, skaper vennskap og finner vår plass i fellesskapet. Som jeg skriver i boken min min: «Hva er vi uten språk?» Språket er en stor del av vår identitet og vår mulighet til å delta i samfunnet.

Når et barn strever med språk og kommunikasjon, handler utfordringen derfor om langt mer enn å lære nye ord. Det handler om barnets mulighet til å bli hørt. Til å bli forstått. Til å påvirke sin egen hverdag og være en aktiv deltaker i livet sitt.

Kanskje handler det ikke om barnet?

Rapporten Barn og unge først – vårt felles ansvar utfordrer oss til å løfte blikket fra enkeltindividet og spørre hva fellesskapet trenger for å inkludere flere. Det er et perspektiv jeg mener vi trenger mer av.

Altfor ofte blir spørsmålet hva barnet mangler.

Har barnet de riktige ferdighetene?

Har barnet tilstrekkelig språk?

Har barnet de nødvendige forutsetningene?

Men kanskje bør vi oftere spørre:

Har fellesskapet de nødvendige forutsetningene for å inkludere barnet?

For når ett barn bruker tegn til tale, er det ikke nødvendigvis barnet som mangler språk. Kanskje er det fellesskapet som mangler verktøyene som skal til for å forstå og kommunisere med barnet.

Det samme gjelder på mange andre områder. Barn blir ikke inkludert fordi de klarer å tilpasse seg fellesskapet. Barn blir inkludert når fellesskapet er villig til å tilpasse seg dem også.

Vi skal ikke løse dette alene, men i fellesskap

Et av hovedbudskapene i rapporten er at inkludering er et felles ansvar. Ingen sektor kan løse utfordringen alene. Ikke barnehagen. Ikke skolen. Ikke helsevesenet. Ikke foreldrene.

Dette perspektivet treffer meg fordi og jeg vender stadig tilbake til følgende uttrykk:

It takes a village to raise a child.

Når et barn trenger støtte til språk og kommunikasjon, er det ikke nok at spesialpedagogen bruker tegn. Det er heller ikke nok at én ansatt på avdelingen brenner for inkludering. Barnet møter mange mennesker i løpet av en dag og gjennom et liv. Foreldre, søsken, besteforeldre, barnehageansatte, lærere, trenere og venner er alle en del av barnets landsby.

Skal vi lykkes med inkludering, må vi bygge kompetanse og bevissthet i hele landsbyen.

Tro på mulighetene

Noe av det viktigste mine foreldre gjorde for meg, var at de aldri lot funksjonsnedsettelsen definere hvem jeg kunne bli. De anerkjente utfordringene, men de sluttet aldri å lete etter mulighetene.

Den holdningen har jeg båret med meg hele livet.

For å virkelig tro på framtiden må vi møte utfordringene med vissheten om at mennesker kan utvikle seg, lære og vokse når de får riktig støtte.

Jeg har møtt mange barn som har blitt undervurdert. Barn som andre har snakket om ut fra det de ikke får til. Samtidig har jeg sett hva som skjer når noen møter dem med forventninger, nysgjerrighet og tro. I det møtet vokser barnet.

Framtiden bygges i dag

Vi snakker ofte om framtiden som noe som ligger langt der fremme. Men framtiden bygges ikke i morgen. Den bygges i dag, i de små møtene mellom mennesker.

Den bygges når et barn blir invitert inn i leken.

Når en pedagog tar seg tid til å lytte.

Når en trener sørger for at alle får delta.

Når en besteforelder lærer seg noen tegn for å kunne kommunisere med barnebarnet sitt.

Når et fellesskap bestemmer seg for at ingen skal stå utenfor.

Hvis vi virkelig ønsker at flere barn og unge skal tro på framtiden, må vi først sørge for at de opplever tilhørighet i nåtiden. Vi må skape hverdager preget av mening, mestring og deltakelse. Vi må bygge fellesskap som er sterke nok til å romme forskjellighet, og varme nok til å gi plass til alle.

For når flere får være med, styrker vi ikke bare det enkelte barnet, med da styrker vi hele samfunnet.

Og kanskje er det nettopp der tro på framtiden begynner.