Tegnspråk eller tegn til tale – må vi egentlig velge

Jeg fikk en melding for en stund siden:

“Det er synd du ikke respekterer tegnspråket for oss døve. En skam!”

Og det er dessverre ikke den eneste meldingen av den sort jeg har fått.

Jeg skjønner hvor det kommer fra og hva som ligger bak. Men likevel, det gjør noe med meg og jeg blir både trist og oppgitt. 

Jeg forstår så godt at dette handler om identitet, språk, kultur – og tilhørighet.

Og det er nettopp det jeg jobber for med Tegnsentralen. Å gi mennesker språk og fellesskap, gjennom tegn til tale.

Nå er det på tide for meg å snakke høyt om denne uenigheten. 

For dette er ikke enten–eller.

To ulike språk med to ulike formål

Tegnspråk og tegn til tale er ikke det samme.

Tegnspråk er et fullverdig språk, med egen grammatikk og struktur.
Det er førstespråket for mange døve og mennesker med hørselsnedsettelse. Tegnspråkmiljøet er en viktig arena for tegnspråklige.

Tegn til tale derimot, er ikke et eget språk.
Det er en måte å støtte talespråket på, ved å bruke tegn samtidig som vi snakker med tale.

Når tegn til tale er riktig valg?

For mange barn jeg møter, er ikke tegnspråk det mest naturlige førstespråket.

Det gjelder for eksempel:
– barn med Downs syndrom
– barn med språkvansker
– barn som er sent i språkutviklingen

Disse barna er en del av et språkmiljø hvor talespråk er hovedspråket,  i barnehagen, hjemme og i samfunnet.

Da er tegn til tale en støtte som gjør språket tydeligere.
En måte å gi barnet flere muligheter til å forstå og bli forstått.

Hva med barn som hører dårlig?

Også her er det viktig å nyansere.

Mange barn som har hørselsnedsettelse, har tegnspråk som sitt naturlige førstespråk.
For dem er tegnspråk helt avgjørende.

Men ikke alle.

Mange barn med nedsatt hørsel bruker talespråk som hovedspråk.
De går i barnehager og skoler hvor kommunikasjonen foregår muntlig.

For disse barna kan tegn til tale være et verdifullt supplement.

Små tegn kan:
– støtte forståelsen
– tydeliggjøre beskjeder
– redusere misforståelser
– skape trygghet i kommunikasjonen

Mulighet for å velge

Når jeg snakker om tegn til tale, handler det aldri om å “velge bort” tegnspråk.

Det handler om å finne det som fungerer for det enkelte barnet.

For noen er det tegnspråk.
For noen er det talespråk med støtte.
For mange er det en kombinasjon.

Vi må tørre å stå i at behovene er ulike.

Et felles mål

Jeg tror egentlig vi vil det samme.

Vi vil at barn skal:
– bli forstått
– få uttrykke seg
– delta i lek og fellesskap
– kjenne at de hører til

Derfor må vi gi foreldre og barnet en reel mulighet til å velge det språket som er riktig for seg.

Jeg var selv et sånt barn

Jeg hører veldig dårlig og uten høreapparat er jeg helt døv. Likevel var det naturlig for meg at det var talespråket som ble mitt hovedspråk. Men jeg trengte tegn og trenger fortsatt litt tegn. For meg blir språket tydeligere når det brukes små, viktige tegn. 

Det finnes mange barn som har samme utfordring som meg. Verken helt hørende eller døv - midt i mellom. Den gruppen må selv få velge hva som skal være deres hovedspråk, tegnspråk eller talespråk. 

Så må det da være helt i orden om de også ønsker å benytte seg av tegn til tale?