Ett år med «Se meg – snakk med meg»

Jeg husker trappene på Norli i Stortingsgata. Jeg visste at bøkene lå i det vakre, blå rommet der oppe, og jeg gikk sakte. Kanskje for å la øyeblikket vare litt lenger, kanskje fordi det var litt overveldende.

Så sto jeg der, og der lå de.

Jeg har prøvd å finne ett ord for følelsen, men ett ord kan faktisk ikke dekke dette øyeblikket. Det var glede, ja nesten euforisk glede og det var stolthet. Det var også en ydmyk visshet om at nå skulle bøkene ut. De skulle ut til barn og voksne som trenger dem. Jeg tror det var et snev av ærefrykt der også.

10.oktober er det ett år siden. Det var viktig for meg at lanseringen skulle være nettopp denne dagen, for det er verdensdagen for psykisk helse.

Psykisk helse og språk henger tett sammen. Å bli forstått, å kunne si hva man trenger og å høre til i et fellesskap er noe av det viktigste for at barn, og voksne, skal ha det godt. Et barn som ikke blir forstått, kan bli stående alene. Språk gir identitet, tilhørighet og livsmestring.

Hvorfor jeg skrev boken

Jeg skrev boken fordi jeg vil hjelpe barn, slik jeg selv fikk hjelp. Tegn til tale var min vei inn i talespråket. Jeg fikk hjelp tidlig, og det har hatt stor betydning for min språklige ferdighet og min kognitive evne.

Senere jobbet jeg i barnehage i over tjue år, de siste ti som daglig leder. I dag hjelper jeg barnehager i gang med tegn til tale gjennom Tegnsentralen. Der ser jeg hvor stor forskjell det gjør når de voksne rundt barnet bruker tegn. Jeg kjenner dette fra begge sider: som barnet som trengte tegn, og som fagperson.

Med boken vil jeg dele det jeg har erfart, slik at foreldre og barnehager kan gi andre barn den samme hjelpen jeg fikk.

Møtene med de som har lest boken

Kort tid etter at boken kom ut, fikk jeg en melding fra en mor. Hun skrev at boken hadde gitt henne tro på fremtiden til barnet sitt.

Jeg har lest den meldingen mange ganger.

Det har blitt mange slike møter det siste året, på to fysiske bokbad og ett digitalt, i samtaler etter foredrag og i meldinger på Instagram. Noe går igjen: Leserne har fått lyst til å lære seg tegn til tale, og de har begynt. De forteller om små seire som for eksempel når et barn bruker sitt første tegn. En personalgruppe som endelig drar i samme retning. En hverdag som har blitt litt lettere, for både barn og voksen.

Noen har også fortalt at de har fått fornyet livsmot. Det er store ord, som har gjort inntrykk. Det gir også en bekreftelse på at det var riktig at boken kom ut på nettopp verdens dagen for psykisk helse.

Hva året har lært meg

Hvis jeg skal si det enkelt: Du får til mer enn du tror.

Boken handler om hjelpe barn med å finne sitt språk. Det siste året har gitt meg mot til bruke mitt eget språk i enda større grad. Jeg har stått foran forsamlinger jeg aldri trodde jeg skulle stå foran, og jeg har tatt kontakt med folk jeg tidligere aldri hadde turt å kontakte. Hver gang har jeg kjent på tvilen: Er jeg den rette til å si det? Er jeg dyktig nok til å formidle dette?

Og hver gang har noen kommet bort etterpå og sagt: Dette trengte jeg å høre.

Det nytter å si ifra. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg som står i en barnehage, en helsestasjon eller et hjem og kjenner at noe må endres. Du trenger ikke vente til du er helt klar. Små steg teller, og de teller mer enn du tror.

Veien videre

Jeg ønsker at boken skal nå enda bredere ut. Den hører hjemme i barnehager og hjem, men også hos dem som møter alle barn: helsesykepleiere, tannpleiere og andre som ser barna tidlig og ofte. Boken kan være et bidrag inn i arbeidet med inkludering og mangfold, der det handler om at alle barn skal få være med i fellesskapet.

Så takk til deg som har lest, delt, stilt spørsmål og prøvd. Takk for historiene deres. Det er dere som har gjort dette året til det det ble.

Har du en historie om hvordan boken eller tegn til tale har gjort en forskjell? Jeg vil gjerne høre den.

Har du ikke lest boken ennå? Du kan bestille en signert bok direkte fra meg her.