Jeg elsket grønske på shortsen

Det er nesten umulig å ikke bli revet med av fotballfeberen som herjer i Norge akkurat nå. Norge er videre til åttedelsfinalen i VM, og over hele det ganske land samles mennesker foran TV-skjermene. På tribuner og puber, i stuer og hager jubles det, og én ting har særlig fanget oppmerksomheten min: den norske roingen.

Tusenvis av supportere sitter skulder ved skulder og ror i takt. Bildene har gått verden rundt, og roingen har blitt et symbol på hva fotball handler om.

Roingen handler om fellesskap og tilhørighet, slik fotball også gjør.

Den handler om å gjøre noe sammen. Om å være en del av et lag. Ingen ror alene. Bevegelsen fungerer bare når alle gjør den i takt. Kanskje er det nettopp derfor den treffer oss så sterkt. Den minner oss om en følelse vi mennesker nærer, nemlig følelsen av å høre til.

VM og bildene av de norske supporterne, har ledet tankene mine tilbake til min egen barndom.

Jeg spilte fotball i noen år og syns det var utrolig kjekt.

Jeg husker ikke resultatene fra kampene. Jeg husker heller ikke hvor mange mål jeg scoret, eller om vi vant flere kamper enn vi tapte. Men jeg husker følelsen av å trekke den røde og hvite drakten over hodet før kamp. Jeg husker grønske på shortsen og skrubbsår på knærne. Jeg husker forventningen før avspark og gleden over å være en del av laget.

Den drakten betydde mer enn jeg forstod den gangen, den gav meg en følelse av å høre til. 

Samtidig skal jeg være ærlig. Fotballbanen var ikke et sted hvor hørselsnedsettelsen min plutselig forsvant. Jeg hørte fortsatt dårlig. Jeg fikk ikke alltid med meg hva medspillerne mine ropte, og beskjeder fra treneren kunne bli borte i støyen fra banen. Jeg var redd for å gjøre feil fordi jeg hadde misforstått, eller fordi jeg rett og slett ikke hadde fått med meg hva som ble sagt.

Den frykten var reell. Jeg var ofte redd for å stå feil, løpe feil eller gjøre noe som gikk utover laget. Frykten for å gjøre feil på grunn av hørselstapet mitt har fulgt meg gjennom store deler av livet, og den var også med meg på fotballbanen.

Likevel var det noe som var sterkere; Fellesskapet og at det var plass til meg der.

For selv om jeg ikke alltid fikk med meg alt som ble sagt, fikk jeg være en del av noe som var større enn meg selv. Jeg fikk ta på meg den samme drakten som de andre. Jeg fikk løpe ut på banen sammen med laget mitt. Jeg fikk kjenne gleden når vi scoret, skuffelsen når vi tapte og stoltheten over å kjempe sammen. Fellesskapet var ikke perfekt, men det var ekte. Og den følelsen var så sterk at den overskygget mye av det som var vanskelig.

Det er først som voksen jeg har forstått hvor viktig disse erfaringene var for meg.

For barn trenger arenaer der de får oppleve mestring, vennskap og tilhørighet. Ikke fordi de nødvendigvis skal bli gode fotballspillere, men fordi slike fellesskap bygger identitet og selvfølelse. Når vi kjenner at vi har en plass på laget, vokser også troen på oss selv.

Dette må vi sørge for at barn med ulike funksjonsnedsettelser også får oppleve!

Barn som bruker tegn til tale eller andre former for alternativ og supplerende kommunikasjon har de samme drømmene som alle andre barn. De ønsker å score mål, le med lagkameratene, reise på cuper og kjenne den stoltheten som ligger i å ta på seg lagdrakten. De ønsker ikke først og fremst å bli møtt som barn med en språkvanske. De ønsker å bli møtt som lagkamerater.

Da er det vårt ansvar som voksne å legge til rette for at de også får oppleve dette fellesskapet.

Heldigvis er det ofte de små grepene som gjør den største forskjellen. Her får du noen helt konkrete tips:

1. Lær noen få tegn.
Tegn som hei, bra, kom, vente, drikke og ferdig kan være nok til å skape trygghet og kontakt.

2. Vis samtidig som du forklarer.
Når treneren både viser og forklarer øvelsene, blir det lettere å forstå for alle barna. Visuell støtte gagner langt flere enn barnet som strever med språk.

3. Skap forutsigbarhet.
En fast oppstart, de samme rutinene og en tydelig avslutning gjør det lettere å orientere seg og gir overskudd til å delta i aktivitetene.

4. Gi laget kunnskap.
Barn er nysgjerrige og inkluderende når de får en enkel forklaring. Når lagkameratene lærer noen få tegn sammen, blir kommunikasjon noe vi gjør i fellesskap, ikke noe ett barn står alene om.

5. Se barnet før utfordringen.
Det viktigste spørsmålet er ikke hva barnet strever med, men hva barnet trenger for å kunne være en del av laget. Når vi har det perspektivet, flytter vi oppmerksomheten fra begrensninger til muligheter.

Kanskje er det derfor den norske roingen har gjort så sterkt inntrykk på meg.

Den minner oss om at mennesker er skapt for fellesskap. Vi trenger alle et sted hvor vi kjenner at vi hører til. Et lag som blir litt dårligere hvis vi ikke kommer på trening. En gjeng som gleder seg når vi lykkes, og som trøster oss når vi mislykkes.

Jeg var jenta som hørte dårlig. Jeg var redd for å gjøre feil, og jeg fikk ikke alltid med meg alt som skjedde rundt meg. Men jeg var også jenta med grønske på shortsen, skrubbsår på knærne og en fotballdrakt som gjorde meg til en del av laget.

Jeg ønsker at alle barn skal få kjenne den samme følelsen og noen ganger er det fellesskapet som gir barnet mot til og finne sitt språk.