Hverdagsdemokrati

Da jeg hørte kongens nyttårstale, var det et ord jeg festet meg ved, nemlig ordet: hverdagsdemokrati.
Et ord som treffer oss, deg og meg midt i vår travle hverdag. Hverdagsdemokrati berører oss i måten vi møter hverandre på,  i hvordan vi inkluderer hverandre på. Ikke minst i valgene vi tar når ingens øyne er rettet mot oss.

For meg førte tankene rett til arbeidet mitt med tegn til tale. For det er nettopp dette jeg jobber med når jeg våger å se stort på det. I det store inkluderingsperspektivet. Det perspektivet som handler om menneskeverd, like muligheter – og barns rett til å påvirke sitt eget liv.

Hverdagsdemokratiet i barnehagen

Kongen snakket om ansvaret vi alle har for å bidra til et samfunn der alle får være med. Vår fremtid er våre barn, og derfor jobber vi med dette allerede i barnehagen.
For barnehagen er et av de første stedene hvor barn får erfare hva demokrati kjennes ut som,  gjennom små, viktige øyeblikk:

• Når barnet får uttrykke hva det vil.
• Når det blir lyttet til.
• Når det får påvirke sin egen hverdag.
• Når det opplever at det har noe det skulle sagt.

Dette er barns medvirkning i praksis. Og barns medvirkning er ikke bare en paragraf i barnehageloven, det er selve grunnmuren i hverdagsdemokratiet. I barnehagedemokratiet, om vi kan kalle det for det. 

Men…
Hvordan kan et barn med språkvansker virkelig få medvirke? Er det en del av barnehagedemokratiet? Våger vi å svare dønn ærlig på det?

Språk som nøkkel til demokratiet

Barn kan ikke medvirke hvis de ikke har mulighet til å uttrykke seg.

Språket er veien inn til fellesskap og identitet.

Når et barn strever med språk, eller mangler ord,  blir språket en barriere for medvirkning. Da trenger barnet en alternativ vei inn.

 Tegn til tale ikke bare et hjelpemiddel, men det blir en rettighet. Som også står i både barnehageloven og i rammeplanen. 

For et barn som mangler verbalt språk, kan et eneste tegn være forskjellen mellom å:

• bli forstått,  eller misforstått
• bli inkludert, eller stå utenfor
• være deltaker i eget liv, eller passiv tilskuer

Tegn til tale gir barnet en reell mulighet til å si:
“Jeg vil dette.” “Jeg trenger det.” “Jeg føler sånn.”

Det er barns medvirkning. Det er hverdagsdemokrati. Det er barnehagedemokrati.

Pilen peker på oss – hver eneste dag

Kongen sa at pilen peker på deg og meg og i barnehagen blir den pilen veldig synlig. For at et barn skal få medvirke, må vi voksne:

• gi barnet et språk det kan bruke
• tåle stillheten som oppstår mens barnet leter etter tegnet
• være nysgjerrige på barnets perspektiv
• gi rom for langsom kommunikasjon
• legge merke til de små signalene, de korte blikkene, de intuitive tegnene

Når ett barn bruker tegn, skal resten av gjengen også bruke tegn.
For hvordan kan barnet ellers delta i fellesskapet?
Alle må med. Dette er fellesskap i praksis. Dette er hverdagsdemokrati.

Mangfold, det er noe vi gjør.

Det krever mot å skape en barnehage som er ekte inkluderende.
Det krever faglighet. Og det krever at voksne tar ansvar for egen praksis. Det krever at vi våger å stå i ubehag. 

Mangfold og inkludering ivaretas ikke gjennom fine ord i årsplanen, men i handlingene våre:

– når vi løfter hendene og bruker tegn også når vi “ikke egentlig må”
– når vi gir plass til barn som uttrykker seg annerledes
– når vi ser barns frustrasjon som kommunikasjon, ikke som “atferd”
– når vi tør å tilpasse oss barnets språk i stedet for å vente at barnet tilpasser seg vårt

Dette er selve kjernen i et inkluderende hverdagsdemokrati.

Barns medvirkning skal ikke været et ekstra punkt på planen.

Barn har rett til å bli hørt.
De har rett til å bli forstått.
De har rett til å medvirke.

Men de kan bare medvirke dersom vi gir dem:

1. tilgang til språk,
2. tid til å uttrykke seg,
3. voksne som lytter,
4. trygge rammer der deres uttrykksform blir anerkjent.

Hverdagsdemokrati handler om at alle får får deltatt og ytret på sin unike måte. 

Til slutt – pilen peker på deg

Hverdagsdemokrati skjer ikke av seg selv.
Barns medvirkning skjer ikke fordi det står i en lovtekst.
Inkludering skjer ikke gjennom gode intensjoner.

Det skjer fordi noen gjør noe.

Så før du lukker denne teksten, vil jeg invitere deg til å stoppe litt opp. Hva gjør du når pilen peker på deg?

Hvordan kan jeg ta mitt ansvar, akkurat der jeg er, akkurat nå?

For demokrati starter ikke i stortingssalene. Det starter i garderoben,  i samlingsstunden, i leken på gulvet. Og ikke minst, i blikket du møter barnet med.

Og pilen, den peker på deg. Og på meg.