Tenk deg at du vet akkurat hva du vil si, men du får ikke til å si ordene. Du prøver kanskje å peke, lage lyder eller vise med kroppen, men menneskene rundt deg forstår likevel ikke hva du mener.

Hvordan ville det føltes?

For mange barn er dette en del av hverdagen. De har tanker, ønsker, behov og opplevelser de gjerne vil dele, men talespråket strekker ikke alltid til. Noen barn har ennå ikke utviklet ordene de trenger, mens andre har et språk som er vanskelig for omgivelsene å forstå. 

Da kan tegn til tale gi barnet flere muligheter til å uttrykke seg.

Tegn til tale handler imidlertid ikke bare om å lære det ene barnet noen tegn. Det handler om å skape et miljø rundt barnet der flere kommunikasjonsformer blir sett, forstått og verdsatt. Det er vi voksne som må åpne denne døren.

Hva er tegn til tale?

Tegn til tale betyr at vi bruker tegn hentet fra norsk tegnspråk samtidig som vi snakker. Vi beholder talespråkets setningsoppbygging og setter tegn til ordene som er særlig viktige for meningen.

Hvis vi sier:

«Vil du ha mer melk?»

kan vi for eksempel bruke tegnene for mer og melk mens vi sier hele setningen.

Barnet får dermed møte språket gjennom flere sanser. Det kan høre ordene, se tegnene og etter hvert kjenne bevegelsene i sin egen kropp. Vi sier at tegn til tale er en visuell kommunikasjonsform, hvor vi kommuniserer med tegn, mimikk og kroppen.

Tegn til tale er ikke det samme som norsk tegnspråk, som er et fullverdig språk med egen grammatikk. Tegn til tale er en måte å støtte og supplere talespråket på.

Hvem kan ha nytte av tegn til tale?

Tegn til tale kan være særlig viktig for barn som har forsinket språkutvikling, funksjonsnedsettelse, hørselsutfordringer (noen barn med nedsatt hørsel ønsker ikke tegnspråk som sitt første språk) eller andre vansker som påvirker kommunikasjonen. Det kan også være en god støtte for preverbale barn som forstår mer enn de foreløpig klarer å si, og for barn som trenger visuell støtte for å oppfatte og huske språket.

Barn er forskjellige, og tegn til tale vil derfor ha ulik betydning. For noen blir tegnene en støtte på veien mot mer talespråk. For andre vil tegn være en viktig kommunikasjonsform over lang tid.

Felles for barna er behovet for å bli møtt av voksne som forsøker å forstå.

Når et barn får en måte å si «mer», «ferdig», «hjelp», «min tur» eller «jeg vil være med» på, får barnet ikke bare tilgang til noen nye ord. Det får større mulighet til å påvirke sin egen hverdag.

Hemmer tegn utviklingen av talespråk?

Noen foreldre og ansatte er bekymret for at barnet vil velge tegn fremfor å begynne å snakke. Det er en forståelig bekymring, men tegn til tale tar ikke talespråket bort. Vi fortsetter å snakke samtidig som vi bruker tegnene.

Tegnene gir barnet en ekstra vei inn i kommunikasjonen.

Det er også viktig å huske at det ofte er lettere å forme et tegn med hendene enn å uttale et ord tydelig. Et barn kan derfor klare å uttrykke et ønske med tegn før det mestrer alle språklydene som kreves for å si det samme ordet.

Når barnet blir forstått, kan det oppleve at det nytter å kommunisere. Det kan igjen gi mer motivasjon til å ta initiativ, delta i samtaler og prøve nye ord.

Kommunikasjon er mer enn å be om mat og drikke

De første tegnene et barn lærer, er ofte knyttet til grunnleggende behov. Det er naturlig å begynne med ord som «spise», «drikke», «mer», «ferdig» og «hjelp». Men barn trenger et språk som rommer mer enn det praktiske.

Barn trenger å kunne kommentere det de ser, fortelle hva de har opplevd og vise hva de føler. De trenger tegn som gir adgang til lek, vennskap, humor, fantasi og samtaler.

Se for deg forskjellen mellom bare å kunne si:

«Jeg vil ha.»

og å kunne uttrykke:

«Se på meg.»

«Det var morsomt!»

«Jeg ble redd.»

«Kan jeg være med?»

«Nå er det min tur.»

Når vi velger hvilke tegn vi skal bruke, bør vi derfor spørre oss selv: Hvilke ord trenger dette barnet for å delta i livet som leves akkurat her?

Det er ikke barnet som skal bære tegnene alene

En vanlig fallgruve er at tegn til tale blir noe barnet skal «trene på» sammen med én voksen. Kanskje brukes tegnene under en planlagt språkøkt, men forsvinner igjen når leken begynner, måltidet skal ryddes eller personalet har det travelt. Dette er heldigvis en gammel arbeidsmetode, men den henger fortsatt igjen flere steder.

Da risikerer vi å gjøre tegn til en oppgave barnet skal mestre, i stedet for å gjøre dem til en naturlig del av kommunikasjonen rundt barnet. Dessuten er det viktig at de andre barna også får tilgang til tegn, slik at barna får et felles språk de kan bruke i samhandling og lek.

Gode spørsmål å stille oss selv:

«Hvor ofte møter barnet tegn i løpet av dagen?»

«Hvem kan barnet kommunisere med?»

«Har barnet tegn til det som opptar det akkurat nå?»

«Blir barnets egne uttrykk lagt merke til og besvart?»

Ansvaret ligger hos oss voksne.

Slik får dere tegnene inn i hverdagen

Tegn til tale blir ikke en naturlig del av hverdagen fordi tegnkortene er fine eller fordi personalet har vært på et kurs. Det skjer når tegnene brukes i hverdagen.

I boken min Se meg – snakk med meg presenterer jeg ROT-modellen. Den består av tre områder som kan hjelpe oss med å forankre tegnarbeidet: rutiner, opplevelser og trygghet. 

Her får du en liten sneak peek på ROT-modellen.

Rutiner

Hverdagen er full av gjentakelser. Vi spiser, kler på oss, vasker hender, rydder, hviler og går ut. Fordi de samme ordene brukes mange ganger, er rutinene gode steder å begynne.

Velg noen tegn som passer til én rutine, og bruk dem hver dag. Under måltidet kan dere for eksempel arbeide med «spise», «drikke», «mer», «ferdig» og navnene på maten som serveres.

Når tegnene gjentas i en kjent sammenheng, blir det lettere for både barn og voksne å huske dem.

Rutiner handler også om hvilke rutiner vi voksne har for god tegnbruk.

Opplevelser

Språk utvikles når vi har noe å snakke om. En tur i skogen, et eventyr, en sang, et insekt på lekeplassen eller en morsom hendelse i garderoben gir ordene innhold.

Finn tegn som passer til det barna er opptatt av. Bruk dem før, under og etter opplevelsen. Da blir ikke tegnene løsrevne bevegelser som skal pugges, men en del av noe barna har erfart sammen.

O'en i ROT modellen står også for observasjon - et viktig ledd i å skape et godt språkmiljø.

Trygghet

Det krever mot å uttrykke seg når man ikke vet om andre vil forstå. Barnet trenger voksne som er oppmerksomme, tålmodige og villige til å lete etter meningen bak uttrykket.

Vi må gi barnet tid til å svare, bekrefte kommunikasjonen og bruke tegnene selv – også når barnet ikke ser ut til å følge med. Trygghet skapes når barnet opplever at uttrykkene blir møtt, ikke testet.

Hvor mange tegn bør vi bruke i starten?

Det viktigste i starten er ikke at én person kan flere hundre tegn, men at flere voksne bruker noen relevante tegn ofte.

Begynn i det små:

1. Velg en situasjon som gjentar seg hver dag.
2. Finn fem tegn dere har bruk for i denne situasjonen.
3. Sørg for at hele personalgruppen kjenner tegnene.
4. Bruk tegnene samtidig som dere snakker.
5. Avtal når dere skal evaluere og velge nye tegn.

Det er bedre at alle bruker fem tegn gjennom hele dagen, enn at én voksen kan femti tegn som bare brukes i en avgrenset aktivitet.

Etter hvert kan tegnforrådet utvides i takt med barnas interesser, behov og språklige utvikling.

Når tegnarbeidet blir avhengig av én ildsjel

I mange barnehager finnes det en person som brenner for tegn til tale. Denne personen finner materiell, lærer bort tegn og minner kollegaene på å bruke dem.

Engasjementet er verdifullt, men arbeidet blir sårbart dersom alt hviler på ett menneske. Hva skjer når ildsjelen er syk, bytter avdeling eller slutter?

For å skape varig praksis må tegn til tale forankres i hele personalgruppen. Ledelsen må gi arbeidet plass, nye ansatte og vikarer må få en enkel innføring, og tegnene må være tilgjengelige der de skal brukes.

Tegn til tale bør være en del av miljøet, ikke et prosjekt som forsvinner når den mest engasjerte medarbeideren ikke er til stede.

Samarbeidet mellom hjemmet og barnehagen

Barnet trenger å kunne bruke kommunikasjonen sin på tvers av arenaer. Derfor er samarbeidet mellom familien og barnehagen avgjørende.

Det betyr ikke at hjemmet og barnehagen alltid må arbeide helt likt, men de bør dele kunnskap med hverandre. Hvilke tegn bruker barnet allerede? Hva er barnet opptatt av? Hvilke situasjoner er utfordrende? Har barnet nylig begynt å bruke et nytt tegn?

En liten og jevn utveksling kan gjøre en stor forskjell. Barnehagen kan for eksempel dele ukens tegn med familien, mens foreldrene kan fortelle om tegn barnet bruker hjemme.

Slik slipper barnet å begynne på nytt hver gang det beveger seg mellom hjemmet og barnehagen.

Tegn til tale handler til slutt om tilhørighet

Det er lett å bli opptatt av om tegnet utføres helt riktig, eller hvor mange tegn barnet og de voksne har lært. Men tegn til tale handler i bunn og grunn om noe langt større.

Det handler om å kunne si ja og nei.

Om å fortelle at noe gjør vondt.

Om å be om hjelp.

Om å protestere.

Om å dele en opplevelse.

Om å få innpass i leken.

Og om å kjenne at det jeg prøver å si, er viktig for menneskene rundt meg.

Språk er tilgang til medvirkning, relasjoner og fellesskap. Når vi gir barn flere måter å uttrykke seg på, viser vi samtidig at det ikke bare finnes én riktig måte å kommunisere på.
Derfor er undertittelen på boken min "Tegn til tale for barnet, familien og fellesskapet" - BFF om du vil 🩷